Monthly Archives: desember 2013

De siste tre dagene før jul så var det råyrjakt på programmet. Vi pleier alltid å jakte litt rådyr hjemme i Tinn de dagene og det pleier å bli noen loser og fall før jul. Men slik skulle det ikke bli. Lite rådyr å finne for hundene uansett hvor eller hvilke hunder vi slapp. Aarstein med sin beagle Ludvig, Mikkel med sin basset fauve bretagne Bajas og vi med våre to tyskere Tøffy og Hill var de som var med. I snøen syntes bare gamle spor og de ferske sporene vi fant var enten etter rev eller gaupe, ikke et godt tegn. Derfor tok vi med Simen også, så hvertfall reven kunne få kjørt seg litt.

Så første morgene prøvde vi oss på en rev med Simen. Vi hadde ferske spor inn i et område og satt ut noen poster rundt. Jeg spora litt innover med han før jeg slapp, det blei fort mye spor og kluss så jeg lot han bare jobbe på egenhånd. Området hadde mye steinrøyser, noen veier og mange sauenettinger så ikke det enkleste området å få noe fart på jaget på. Men etter en liten stund så fikk han den på beina.  Lursgrende Simen Los

 

Uttaket kom på nedsida den gården lengst til venstre på bildet. Reven gikk rett oppover og oppunder berget svinga det høyre. Det gikk i steinrøysene bortover en bit før det var stopp. Simen har såpass fart på drevet at det går som regel i hi ganske fort. Jeg løp oppover for å finne ut om den hadde gjort det nå også. Simen står ikke på hiet så lenge og kommer ofte tilbake til meg for så å springe fram igjen. Det gjorde han nå også og reven smatt ut når han var vekk. På sporene kunne jeg se at reven hadde kommet ut 50 meter unna der han krøyp inn så det var nok rimelig mye ganger i de steinrøysene. Simen tok sporet igjen og tok straks igjen reven. Men et eller annet sted oppe i berget helt i høyre kant på bildet ble det tap igjen og jeg fant ut at det kom aldri til å bli noe skikkelig drag på losen når den bare gikk opp i slikt terreng og kobla han.

Lursgrende Simen Tap

 

Litt bedre bilde av området han tapte i. Et sted opp til høyre for gården i bånn ble det tap. Han var hele veien opp på øvresida og ut både venstre og høyre uten å finne ut av det, da reiste vi heller å prøvde et annet sted. Men resten av dagen forble resultatløs uten mer los av noe slag.

Dagen etter skjedde det heller ingenting, ingen ferske spor utenom etter ei gaupe. Så vi reiste hjem ganske så mismodige.

Men lille julaften skule det endelig bli litt action. Første slippet gikk Mikkel med Bajas og Aarstein med Ludvig. I området hadde vi spor etter både hjort og rådyr som endelig var ferske.

Trude p rdyrjakt

Trude klar på post i det Ludvig tar ut hjort rett ved der Aarstein slapp og ikke langt fra postrekka. Han tok en runde mot oss før det gikk sørover mot den andre postrekka. Der fikk Jon se skimten av en hjort som kom smygende, han så nesa et sted, noen ører og masse horn. Den store bukken kom forsiktig smygende selv om Ludvig var i full los bak. 10-12 tagger minst så Jon rett før Ludvig tok igjen hjorten. Bukken lot seg ikke skremme og når Ludvig kom inn på 10 meter svikta nok motet et øyeblikk hos den 2 år gamle beaglen og han fant ut at den her var litt større enn det han tenkte. Han brøyt av og satte kursen tilbake mot Aarstein. Bukken smøyg seg bare forsiktig opp på øvresiden av posten til Jon og så ut til å roe seg ned i tettskogen der. Selvfølgelig uten å by på en skuddsjanse. Mikkel tok turen opp med Bajas for å få fart på den igjen. Han gikk rundt hele posten til Jon uten å finne spor ut. Det måtte bety at den stod der et sted, til slutt gikk han rett i mot der Jon så den sist og like ved kom uttaket. En kan bli imponert over hvor godt de trykker når de først bare vil. Da var det ingen nåde, det var bare strake veien ut i en voldsom fart. Braste seg gjennom postrekka og ut over elva som er grensa til nabolaget.

Neste slipp ble med Hill og Tøffy. Jeg slapp de sammen og det tok ikke lange tida før de forsvant avgårde. 350 meter unna kom uttaket, de fant en liten gjeng med rådyr. På spora kunne det se ut til at det var 5-6 stk i uttaket. Postene satt på øvresida og sørsida og det gikk rett oppover mot postene. Begge hundene jagde i sammen fra uttaket, men en liten bit opp så skilte nok rådyra lag. Hill fortsatt på to som gikk oppover og nordover, Tøffy jagde på to som gikk sørover og nedover mot uttaket igjen. Perfekt tenkte jeg, men neida. Dyra til Hill gikk et stykke nordover før de slapp seg ned tett på en gård og fulgte hovedveien et stykke for så å hoppe over autovernet med nettinggjerde under. Det blei litt vanskelig for han å finne ut av og de var uansett ute av drevet. Han leita febrilsk på tapet i veien og jeg fant ut at med juletrafikken i god gang så var det best å løpe ned å koble han. Losen til Tøffy gikk fortsatt og tura som besatt tett på postene i sør. Rundt og rundt i tettskogen rett på nedsida posten til Øystein. Men de ville ikke ut og etter nesten 40 minutter los så gav hun seg å kom tilbake. Dagen nærma seg slutten og vi måtte bare innse at det blei resultatløst denne siste dagen også. Nå får vi legge oss i selen å jakte rev og gaupe så vi får noen flere rådyr å jakte på neste år.

Eivind venter på Tøffy i det dagen nærmer seg slutten.

Eivind venter på Tøffy i det dagen nærmer seg slutten.

Vi hadde et mål om å få nordisk jaktchampionat på Tøffy i løpet av året. Det var nå bare den svenske hiprøven som stod igjen. Den er nå en jaktprøve i naturhi som kan tas på rev eller grevling som sprenger eller forligger.

Trude p Hiprve

På vei hjem fra Finland stoppet vi hos Anne-Lie og Torbjørn Helander i Dalarna for å gå prøve. Vi sjekket mange mange hi uten å finne noen som var hjemme. Her er Trude ved et av hiene. Tøffy letet lenge her inne, men ingen grevlinger var hjemme. De graver gjerne hiene sine der det har blitt brent kull fra gamle dager, derfor den sjarmerende fargen på hender, hund og alle klær. Noe mor forøvrig var veldig glad for da vi skulle vaske klær noen dager senere.

Så i romjula reiste jeg og Jan Inge over igjen for å prøve å få en rev i hi. Vi tok med Simen og Vostok som er russerstøveren til Jan Inge. De jager begge rev og jager de ganske raskt i hi. Første slippet der borte startet oppskriftsmessig. På barmark fant Simen spor han begynte og nøste på omtrent samtidig som Vostok tok ut en rev på sin kant. Simen fulgte og nøsta spor i ca to km før uttaket kom. Han jagde raskt mot et av de kjente hiene vi hadde på GPS, 10 minutter senere var det tap akkurat der. Jeg løp i den retning, men Simen gav jo som vanlig opp og kom tilbake mot meg.

15-20 min senere hadde jeg 400 meter igjen og Simen var på vei fram igjen så kom uttaket på nytt. Reven haddde smetta seg ut av hiet. Vostok hadde på sin side tap der to elver møttes. Losen til Simen fortsatte nesten tre timer til og vi så reven fire ganger, men det var jo i hi vi skulle ha den. Selv om det så ut til å være en ungrev så lærte den fort at Simen ikke klarte å holde samme farten på losen sin når han løp opp igjen samme sporet fra runden før. Så tre-fire runder omtrent i sammen løype og over til uttaket så måtte Simen gi tapt. Ingen rev i hi denne dagen.

Neste dag hadde vi snev av sporsnø og spora av et område. Flere ferske revespor var å se, men siste veien vi sjekka så fant vi spor etter 2-3 ulver. De gikk selvfølgelig inn i det området vi tenkte å slippe. Det ble plutselig ikke så fristende. Vi hadde fått melding om at det var spor etter 6 ulver noen km lengre nord dagen før så de hadde antagelig nå flytta seg hit. Vi måtte derfor reise å slippe et annet sted. Der gikk jeg og Simen hele dagen uten å finne spor etter rev. Vi sjekket noen grevlinghi til etterpå uten resultat.

Tøffy er ferdig med å sjekke hiet.

Tøffy er ferdig med å sjekke hiet.

Siste dagen kom og vi måtte prøve å få noe inn. Vostok hadde revet opp potene sine skikkelig før jul og var nå så sårbeint igjen at vi lot han hvile. Simen fant fort spor, men etter totalt 4,5 km nøsting og støting var fortsatt ikke reven på beina. Jeg kobla og vi reiste å slapp et nytt sted, ingenting. Men i siste liten ringte vår redningsmann. Martin Hållèn ringte og sa han hadde jagd inn en rev med sin støver og stod nå på hiet om vi ville komme.

Det var 4,5 mil å kjøre så vi heiv oss bare i bilen. Vel framme møtte vi Martin og han viste oss hiet i en diger steinfylling. Anslagsvis 7-8 meter høy og 40-50 meter lang så var det vel ikke det enkleste hiet jeg har sett. Reven hadde gått inn en inngang høyt i fyllingen, men det var innganger overalt i alle høyder.  Tøffy forsvant raskt inn og vi stilte oss på toppen, Martin og Jan Inge med børser og dommeren Hans. Siden fyllingen var så djup gikk jeg ned til den ene inngangen for å høre om jeg kunne høre om hun hadde kontakt med reven. Svakt en gang syns jeg at jeg hørte noe, men var usikker på om jeg hørte rett. 30 sekunder senere kommer bekreftelsen på at det var rett, en rev kom opp i higangen en meter unna meg og bråsnur rett inn igjen. Tosk tenkte jeg om meg selv, skulle jo selvfølgelig ikke stått der.

Nå ble reven rimelig mye mer skeptisk til å komme ut, vi hørte at Tøffy hadde full kontakt med den nede i hiet. Reven knurra dypt som svar. Det flytta seg raskt rundt og rundt inne i det enorme hiet. 20 minutter senere hadde reven fått nok og kom som et prosjektil ut gangen der jeg stod i stad. Martin treffer med et skudd rett før Jan Inge setter definitivt punktum for revens ferd. Litt etter kommer Tøffy ut å finner reven, ganske fornøyd kan du si.

En ganske fornøyd oppdretter som selv fikk sette punktum for revens ferd.

En ganske fornøyd oppdretter som selv fikk sette punktum for revens ferd.

Dommer Hans Hjort, meg og Martin med reven. Tøffy bare forsikrer seg om at den er skikkelig død.

Dommer Hans Hjort, meg og Martin med reven. Tøffy bare forsikrer seg om at den er skikkelig død.

Dommer Hans kom med sin bedømming og Tøffy fikk sin 1. premie. Så nå kan hun titulere seg svensk og nordisk jaktchampion kun to dager før året er omme. Det er vi veldig fornøyde med. Tusen takk til dommerne Hans Hjort, Martin Hållèn som fiksa reven, Anne-Lie og Torbjørn Helander som ordna jaktmarker og vi fikk bo hos hele tiden. Selvfølgelig også takk til Jan Inge som oppdretter og for at han ble med hele den lange turen fra Sogn til Dalarna for å gå jaktprøve.

 

Stakk bare ut en liten tur i dag tidlig for slippe Simen litt. Han har ikke fått mer enn et slipp tidligere i høst og var mer enn ivrig etter å få lete opp en rev. Klokka 10 over 6 tikka det inn et bilde fra viltkamera. En rev på åte. Jeg kjørte litt først å så etter andre spor, men fant ut at beste sjansen var nok den reven der. Så 10 over 10 slapp jeg Simen 200 meter unna åte. Han hadde allerede overværet av sporene og støyta i vei noe overivrig kan du si. Masse inn og utspor på åte etter nattens revebesøk så jeg var litt spent på hvor lang tid han kom til å bruke på å finne riktig utspor.

Han tok først et spor ut. 3-400 meter utover ble han fort enig med seg sjølv at dette var feil og kom tilbake i en susende fart. Neste spor han valgte var riktig og det gikk strake veien 6-700 meter til et hi. Der var det om stopp og klokka var bare blitt 20 over 10. Jeg gikk bort og fant Simen i desperat leiting etter veier inn i steinurda. En liten bergkloss med noe grovestein var hiet, et skikkelig møkkahi egentlig. Terrieren var igjen hjemme så det var ikke så mye å få gjort. Simen var selvfølgelig skuffa over reven, han syns det er dårlig gjort at de ligger inne hele tiden :-) Under ligger noen bilder fra turen.

Endelig skulle det lykkes :-)

Vi skulle nok en helg på hjortejakt. Broren min Aarstein kom oppover for å bli med på jakta med sin beagle Ludvig på 2,5 år. Han har jagd mye hjort og ser ut til å like det veldig godt. Jeg hadde kun med Tøffy siden Hill blei litt sårbeint dagen før. Lørdag morgen møtte vi Erling og Torvald som vi skulle jakte med. Noen rester av snøfnugg lå igjen på bakken, ellers var det klart og kaldt vær med en noen sur nordatrekk. Torvald og Erling satt seg på post på toppen av åsen og jeg og Aarstein skulle gå opp lia med hver vår hund.

Aarstein, Tøffy og Ludvig

Aarstein, Tøffy og Ludvig

Jeg slapp Tøffy først og så hun markerte noen gamle spor helt i bånn av lia. To dyr så ut til å ha gått ned og ut mot elva, men det måtte ha vært fra kvelden før så Tøffy brydde seg ikke så mye om de. Videre oppover lia virka det helt tørt for spor. Noen gamle antydninger, men ingenting med lukt i. Hos Aarstein var det lyd i bikkja fra første meter. Ludvig fant nattspor med en gang og dro i vei oppover lia. Et sted oppunder toppen av lia hørt vi uttaket og losen var i gang. Den gikk i vei oppover på nordsida Torvald og Aarstein sprang oppover bratta mot uttaket for å poste der.

Losen tura oppe på åsen, først på østsida Torvald så ned mot posten til Erling. Han så skimten av to dyr i det Aarstein konstaterte at det var spor etter kolle og kalv på losstrengen. Så nordover igjen og passerer Torvald utenfor synshold. Ludvig har nå jagd en drøy time og det virka som om han bremsa opp litt i det han kryssa baksporet sitt på en av rundene med kolla og kalven. Aarstein hørte losen komme nærmere og nærmere seg og var klar som et egg. Men han hørte bare suset av et dyr som feia forbi han 100 meter på øvresida. Når Ludvig passerte i full los gikk han opp for å se på sporet. Tydeligvis har Ludvig bytta dyr og jagde nå en stor bukk. Den fortsatte å rase ut nordover og ut av terrenget vårt. Noen kilometer lengre nord slapp den seg ut lia og ned på furumoene helt ned mot Hallingdalselva.

En stund så det nesten ut som han skulle krysse både elv, jernbane og rv7. Men den ombestemte seg bare 200 meter fra elva og kom tilbake i lia mot oss. Fortsatt holdt den seg helt nede ved jernbanen og vi var alle litt urolige for evt. tog som skulle komme. Jeg og tøffy hadde i mellomtiden kommet oss ganske høyt i lia og det begynte å bli mer spor å se. Men fortsatt ingen virkelig ferske. Jeg hadde egentlig bare en liten bit igjen å gå helt oppunder posten til Torvald da jeg så Tøffy begynner å dra skikkelig på overvær. Jeg fulgte på litt fram i en lysning og stoppa opp. Hun fortsatte framover i den høyda jeg stod, men mista stadig overværet og måtte snu tilbake flere ganger.

Så endelig kom hun seg opp et par berg og 20 høydemeter høyere fikk hun skikkelig vær igjen. I det jeg så halen hennes forsvinne over kanten 190 meter unna kom uttaket. Det gikk rett mot Aarstein og jeg sa i fra på radioen at han måtte være klar. Ikke mer enn 250 meter nordover gikk det før det vendte tilbake mot meg. 100 meter under meg var det en hylle med et tydelig hjortetråkk i og jeg skrudde opp forstørrelsen litt på kikkerten og gjorde meg klar for at de kom der. Bare sekunder senere så jeg beina på en hjort, men den kom ikke der. Den kom rett på meg og stoppa opp bak ei gran bare 20 meter unna. Bak den så jeg beina på en til og jeg innså at her må forstørrelsen ned igjen.

Forsiktig, uten å slippe hjortene med øynene skrudde jeg ned igjen forstørrelsen. Tøffy kom bak i full los og når hun bare var 50 meter unna så gled ei kolle og en liten bukk fram rundt grana. Jeg smøyg børsa til skuldra og ble en smule overrasket når jeg bare så bein, pels og ører om hverandre. Jeg hadde selvfølgelig skrudd feil vei på forstørrelsen og den stod nå på fullt. Litt i overkant på 15 meters hold. Men etter litt orientering fant jeg bogen på kolla og den gikk rett ned i smellet. Bukken trippa litt nervøst avgårde uten å skjønne hva som skjedde, et treff og den dro i vei ned i nærmeste kratt der den stopp opp med en framfot stående rett ut til siden. Tøffy som har fått med seg alt og suste nå i vei ned til bukken, der ble hun stående i vill stålos. Jeg gav den en til for sikkerhetskyld og den klappet i hop.

Veldig fornøyd terrier

Veldig fornøyd terrier

Ikke lange losen og kom rett tilbake til uttaket.

Ikke lange losen og kom rett tilbake til uttaket.

Nede i lia gikk losen til Ludvig fortsatt. Han hadde holdt på i over to timer og kryssa nå jernbanen på vei mot Hallingdalselva. Aarstein tok da veien nedover fra der han hadde stått for å prøve å koble bikkja. Vi ville ikke at han skulle holde på for mye der nede rundt både jernbane og riksvei. Halvveis ned lia så Aarstei at losen igjen kryssa jernbanen på vei oppover mot han igjen. Han fortet seg fram og fant en post i en stor åpen furuskog. Litt tvilsom var han vel på om hjorten ville komme utpå der, men han hadde ikke tid til noe annet med losen bare 4-500 meter unna.

Et lite glimt av et dyr nederst i furuskogen fortalte Aarstein alt han tregnte å vite. Like etter kom ei kolle fram midt ute i den åpne furuskogen.  Den kom raskt, men sakket ned mellom trærne. Aarstein fant en åpning og klemte på. Innslaget i dyret hørtes helt tydelig, raskt gav han den en til og nytt inslag tydet på at denne var ferdig. Bak kom Ludvig i full los. På nytt må han ha byttet dyr og 2,5 time etter uttak så kom han fram til ei flott kolle og en veldig blid matfar. Ludvig selv var mest skuffa over at losen var over. Han liker hjorter best når de løper :-)

 

Ludvig, Aarstein og kolla.

Ludvig, Aarstein og kolla.

Dette var egentlig bare første drevet dene lørdagen, men vi fant ut at med så mye jobb foran oss så trengte vi resten av dagen til å ordne med transport og slakting. Så slik ble det. Noen ganger er det så godt at det lykkes. Det var vel los nr. 15 for Tøffy i høst og det begynte å bli på tide å få skyti noe. Det var også Aarsteins første hjort i los for egen hund. Så vi reiste hjem og bevilga oss en liten dram :-)

Tffy kolle og Bukk utsikt

Jeg og Storm bestemte oss for å ta en liten tur ut på morgenen i dag. Det kom jo litt snø i går, men med vind og snøføyke på den lille snøen som kom så var vel ikke forhåpningene så store. Hverken med tanke på å finne spor eller at det faktisk hadde vært noe ute å gått i det været. Men etter en liten bilrunde så hadde vi både rådyr og hjortespor for terrierene å bryne seg på. Vi valgte hjorten. Både fordi vi hadde spor inn i et lite område og ikke ut igjen, og fordi det var spor etter en skikkelig en. Skal jo ikke tippe vekta ut fra sporet, men at det var en godt voksen bukk var helt sikkert.

Sporsnø er genialt

Sporsnø er genialt

Storm fant seg en post på nordsida av der sporet gikk ned og jeg gikk på med Tøffy og Hill. Vi visste ikke hvor langt den hadde gått nedover før den hadde lagt seg så Storm var klar til å flytte seg videre nedover. Jeg slapp på sporet og gikk litt etter bikkjene. De forsvant momentant, men framdriften var ikke allverden. De fløy mye rundt og rundt nede i tettskogen på nedsiden av veien. Etter en liten stund gikk jeg etter for å se. Der hadde hjorten gått å beita og hatt flere liggeplasser. Bikkjene jobbet på for å finne ut av alle beitesporene.

Etter 10-15 min så det ut til at Hill hadde finni et utspor og dro av gårde, rett mot posten til Storm. Bare 150 meter unna Storm kom uttaket, Hill fikk den på beina og den tok veien direkte på Storm. Jeg ventet bare på smellet, men skjønte at noe hadde skjedd når Hill bråvinkla oppover bare 50-60 meter unna posten. På sporene kunne vi se hvordan hjorten hadde kommet ut i grusveien med retning rett i mot Storm. Der hadde den plutselig merket enten Storm eller bilen som stod parkert der. 3-4 meter sammenhengende bremsespor og hjorten hadde hivd seg oppover i 100 meter før den fortsatt samme retning og svinga seg rundt posten.

Storm konstaterer at han ble brukt som rundingsbøye av hjortebukken.

Storm konstaterer at han ble brukt som rundingsbøye av hjortebukken.

Hill fortsatt etter hjorten som fortsatte rett ut. Etter en drøy kilometer begynte den å svinge tilbake igjen. Den kom tilbake i lia på øvresida oss, men tross hastig ompostering så kom vi ikke i kapp. Losen fortsatt bare å ture oppover lia rundt en kilometer nord for oss. Etter en stund mista vi han på peileren i det han forsvat innover åsen. Ca 30-40 minutter etter uttak så det ut til at han var på vei hjem og en times tid etter at han fikk hjorten på beina så var han tilbake hos oss i veien. Hjorten vant denne gangen også.

Storm og Hill

Storm og Hill

  • English
  • German
  • Norwegian
  • Polish
  • Serbian
Kontakt oss

Trude Granhus Mail mail

Eivind Lurås Mail mail

 

Adresse:

Gulsvik 3539 Flå