Monthly Archives: februar 2014

Sist helg jakta vi litt rev igjen. Fortsatt gaupekvote i nabokommunen, men siden vi ikke fant noen spor i de områdene vi jakter så ble det revejakt her i stedet. Fredagen var jeg og Storm ute. Når vi hadde sjekka ferdig etter gaupespor så prøvde vi å få ring på en rev. Ikke så lett med mye spor, men utpå dagen fant vi det som så ut til å være siste utsporet. Jeg tok Simen og gikk etter. Første biten spora jeg med han i bånd. Der var det inn og ut av veier som var brøyta på morgenen og det kan som kjent ta litt tid. Men etter en stund var han så ivrig så jeg bare slapp han.

Han gikk sporet ut av veien og oppover. Ikke lenge etter stod han på hiet. Når jeg kom opp hadde Simen gravd seg ned i flere innganger og stod med halve kroppen inne i hølet og losa ned. Tydeligvis var ikke det ikke langt ned til reven. Etter litt vurdering kom Storm med Tøffy og Tord kom for å bli med som post. Men den reven hadde vel fått såpass mange «hint» om at det var noen på utsida så den nekta plent å komme ut. Når det begynte å bli skumt fanga vi terrieren og reiste hjem.

IMG_0558

Lørdagen var det bare jeg og Tord som var ute. Etter å ha sjekka etter gaupespor så ble det revejakt igjen. Ganske raskt spora vi to forskjellige rever som hadde gått nede fra bygda og langt innover åsen. Med to meter snø så antok vi at de ikke hadde gått så langt før de lå inne. Den ene hadde vi spora nesten 5 km før den gikk av veien, den andre hadde fortsatt 4 km til innover før den gikk ut i skogen. Den første slapp vi Simen på, 400 meter å han stod på hiet. Denne gangen tok jeg med Cilka bort. Simen hadde også her gravd seg en meter ned langs inngangen, men fortsatt var det nesten halvannen meter til ned i hiet. Der skimta jeg kanten på en stor stein ellers så det ut til å være bare flat skogbunn.

Ikke lett å se åssen hiet ser ut når det ligger 2 meter snø oppå. Men Cilka susa ned i hiet, ingen tvil om at det var noen hjemme der. På grunn av all snøen hørt vi ingen ting fra ho der vi stod, men når jeg la meg med hodet ned i hølet så hørte jeg losen godt. Cilka brøyt fint ca. hvert tiende minutt, men med bare en inngang så var ho sjelden borte lenge nok til at reven turte å flytte seg. Etter noen runder holdt jeg ho ute i 15-20 min, ikke en gang da kom reven. Hver gang ho kom inn igjen ble det kontakt på samme plass. Så vi bestemte oss for å grave litt for å overbevise reven om å komme ut. Når vi hadde gravd oss ned på bakken kom Cilka ut og blei ute noen minutter før ho reiste inn igjen. Jeg la meg med hodet ned i inngangen for å høre ny kontakt. Men den kom ikke. Bare litt frustrasjons hyling der nede fortalte meg at nå hadde reven flytta på seg.

Rett etter hørte jeg lyden av noe som kom opp gangen og rakk å tenke at det hørtes ikke helt ut som Cilka før en rev skøyt opp fra hiåpningen og hogg etter nesa mi. Bare 10 cm unna smalt kjeften hans i hop og jeg kasta meg bakover. Nå var Cilka rett bak reven og den kom susende ut på motsatt side av hiåpningen enn der jeg lå. Tord stod klar, men to kjappe skudd seinere sprang reven like godt. Tilbake i bilen for å bytte hund og Simen var tilbake på saken. Losen susa nedover i djupsnøen. Tord fulgte på losen og jeg kom meg rundt den. Med nesten to meter brøytekanter tenkte jeg at kommer først reven inn i veien så følger han nok den et stykke. Ganske riktig, reven kom langs veien rett på meg og bare 20 meter unna oppdaget han meg. Det var for seint, han kom seg såvidt over brøytekanten før den slo salto og ble liggende. Simen kom i fullt sig bak og fant den lille hannreven.

IMG_0573

 

Søndagen hadde det bare vært regn hele natta og det var spor overalt. Ikke lett å vite hva som var hva, men vi endte opp med å slippe Simen på et av sporene. Over en time senere og flere kilometer unna der vi slapp han ble de endelig uttak. Reven hadde lagt seg på dagleie under i skjørtegran og fikk det brenntravelt i den halvråtne snøen. Ca en meter snø gjorde at Simen holdt ganske bra fart første biten. Reven skjønte nok det så den satte kursen mot høyereliggende terreng.

Et par hundre høydemeter høyere var det mye mer snø og reven hadde overtaket. Simen måtte sette ned farten og det begynte å ture. Tord var noen sekunder for sein på ny post ene gangen, ellers gikk losen i to og en halv time uten at vi klarte å få sett reven. Da var det slutt på kreftene til Simen. Han var så sliten når han kom ned igjen til meg at han klarte nesten ikke gå de 200 meterne til bilen. 2,5 time los i 1-2 meter snø tok nok på. Nye sjanser neste helg.

Andre dagen i jakta fant endelig Roger spor etter ei gaupe i Hovin. Vi dreiv å ringa inn ei i Austbygde samtidig, men når den hadde lagt seg vanskelig til og Roger og de hadde ringen klar der ute så reiste vi dit. Spora gikk ned i juvet rundt Skirva litt på øversida av kirka i Hovin. Men heldigvis hadde Torbjørn finni igjen sporet nesten helt opp ved Høyset. Derfra var det bare et par hundre meter til andre sida på ringen så vi antok at den hadde svinga tilbake nedover derfra.

Jeg og Knut Øystein med Simen gikk på fra der Torbjørn hadde finni sporet. Torbjørn med Boris og Stian med Ailo gikk på fra andre sida av ringen hvis ho skulle ha gått helt tilbake dit. Det var jo tross alt nesten to km i mellom oss og ganske ulendt terreng for å si det mildt. Postrekka satt klar rundt på begge sider av juvet og ned på hver ende. Vi var ikke så veldig mange poster, men prøvde å dekke opp så godt vi kunne.

Gaupespor.

Gaupespor.

Jeg og Knut Øystein klatra oss nedover i bratta mot sporet. Det var flere litt eldre spor der også og gaupa hadde gått litt fram og tilbake så vi brukte litt tid på ta oss fram der. En meter med løs snø som konstant sklei unna gjorde ikke jobben lettere. Etter å ha tatt feil retning et par ganger og leita rundt så fant vi utsporet mot postrekka. Det fortsatte rett mot øverste posten. Men de som ringa var helt sikre på at der postene satt var det ingen utspor. Stykkevis var det så bratt og løst at jeg følte jeg svømte bortover og måtte mer eller mindre bare dra meg etter armene i det som var av vegetasjon for i det hele tatt å klare å ta meg fram.

Innunder en liten kant med bare 60 meter igjen til øverste posten så spraka det i radioen og posten 60 meter unna hviska at nå så han ørene på ei gaupe. Den smøyg seg mellom oss og hadde liggi der på dagleie hele tiden, bare 40 meter unna han og 20 meter over hodet på meg. Opp der kom vi ikke, men vi slapp oss ned og kom rundt og fikk sleppt på Simen. Han tok sporet og dro i vei i full los. Losen heiv seg utover og ned langs elvejuvet. Først en sving opp mot postrekka på vestsida, bare 70 meter unna posten der kasta den seg tilbake. Simen som sleit i noen berg på nedsida tok veien rundt berget og tok igjen sporet et par hundre meter lengre bort. Losen kryssa tilbake ned i juvet og flere av posten på vestsida så gaupe og bikkje i lia på motsatt side i fullt driv. Men det var selvfølgelig for langt hold over der. Bård var vel nærmest med ca 170m og skudd var uaktuelt.

Boris med gaupa.

Boris med gaupa.

Nå blei juvet enda brattere og mer ulendt og gaupa fikk egentlig mer og mer forsprang. Simen sleit i noen enda brattere berg med elveisen i bånn. Torbjørn sa fra at det gikk ikke an å komme seg hverken opp eller ned der for folk. Midt i det et sted stod Simen mer eller mindre fast og krangla seg fra meter for meter. Torbjørn kom seg ned på bortsida av de verste berga og fikk sleppt på Boris, dette for å knappe inn på forspranget. Simen var nå nede på elveisen, men kom ikke lengre der heller. Boris tok sporet og dro i vei retning postrekka på sørsida Tveitogårdene.

Noen minutter seinere kom Torbjørn på radioen litt overraska og sa at nå kom Simen jammen meg også. Han hadde finni en vei opp hele bratta og tok igjen sporet på toppen. Han slo seg sammen med Boris og de jagde tvers over juvet en gang til. Omtrent da fikk Jon B gaupa på post….med et litt høyt bogskudd gikk gaupa i bakken. Noen rundkast senere var det slutt. Bikkjene stod fast nedi juvet og kom ikke opp derfra, kun et par hundre meter fra der gaupa lå. Kanskje like greit siden de to neppe ville vært bestevenner på et fall :-) Torbjørn fikk hentet de og klatret seg opp igjen på andre sida til slutt. Alle glade og fornøyde etter spennede los i ulendt terreng.

Simen, jeg og skytteren som til og med skøyt den i egen skog.

Simen, jeg og skytteren som til og med skøyt den i egen skog.

Etter flere dager uten spor i nedre Hallingdal, dukka det endelig opp ei gaupe i Nes kommune. Steinar og Kåre Peder ringa ho inn på morgenen. På spora kunne det se ut som Steinar møtte ho rundt et vindfall på sin sporingsrunde. Der kasta ho seg i hvert fall inn i en stupbratt kolle. Etter litt venting var vi blitt noen poster. Siden vi jakta tett på grensa til Gol kommune samarbeidet vi med jegerne der. Losen kunne jo like gjerne havne over dit. Postrekka blei satt ut og alt var klart. Jeg gikk ned på innsporet med Simen og Jostein blei sittende der som bakpost.

 

Jostein og Simen Garnos

 

Terrenget var mildt sagt ulendt, stupbratt med masse grov stein og masse vindfall på kryss og tvers så tar det litt tid å ta seg fram. Ikke lengre enn 200 meter unna innsporet begynte Simen å dra mye overvær og etter å ha klatret oss ned gjennom tre-fire vindfall, tre berghyller og 30 høydemeter stod vi på liggeplassen. Simen gaula i los allerede og susa i vei etter sporet. Det gikk innunder den bratte kollen og rett mot postrekka i nord. Kåre Peder skimta ryggen på bikkja i det den smatt forbi posten hans rett nedunder en kant. Nå var det kun kort avstand igjen til kommunegrensa og postene begynte å ompostere seg. Et par nye golinger kom til å fant seg poster på den sida og noen av våre kom seg opp på høyde med losen.

Den gikk lia nordover mot Gol stasjon. Litt opp og ned i lia og noen småtap her og der gjorde at Simen ikke fikk skikkelig press på gaupa. Det svinga seg etterhvert sørover igjen og Knut Halvor som hadde finne seg en post ved en overgang i elva satt klar. Han fikk se gaupa komme smygende over jernbanen og ned på iskanten på motsatt side. Knut Halvor prøvde å plystre på den for å få den til å stoppe, men gaupa bare fortsatt rolig etter iskanten. Litt lengre bort og fortsatt bare på 60-70 meter avstand bremsa gaupa opp litt mer og Knut Halvor fikk inn et godt treff. Gaupa byksa opp i tettskogen mellom jernbanen og elva. Litt etter kunne Knut Halvor se at siste rest av liv ebba ut av gaupa bare 20 meter lengre opp. Siste dyret på kvota i Hallingdal var felt, ei fin hoe på 14,5kg.

Knut Halvor med Gaupe og Simen

  • English
  • German
  • Norwegian
  • Polish
  • Serbian
Kontakt oss

Trude Granhus Mail mail

Eivind Lurås Mail mail

 

Adresse:

Gulsvik 3539 Flå