Onsdag 25. september startet elgjakten. Eivind jakter elg ikke langt fra der vi bor. Første dagen lånte vi jämthunden Bill, en to år gammel hund som viste mer enn lovende takter i fjor med fire fall i stålos. Nå forsvant han direkte ut i søk så fort han ble sluppet, ca 40 min seinere hadde han uttak ca 2,5 km unna. Losen stod litt før den gikk over til ganglos. Ganglosen flytta seg ca halvannen kilometer i rolig tempo og to av postene så kua og kalven som var i losen. Litt opp i lia på baksida av postrekka ble det full stopp og losen falt til ro. Eivind og Erik gikk innpå losen. Den stod på en avsats oppe i lia med forholdsvis tett granskog og innpåsmygingen var ikke enkel.

På ca 80 meters avstand kom losen litt imot og et eller annte gjorde dyrene oppmerksomme på at vi var der. Bare hundre meter lengre bort så ble det los igjen, men nå ble det ganglos igjen og den flytta seg ganske jevnt så det var nesten umulig å komme innpå. Etter en stund var det slutt på jaktterrenget og losen fortsatte inn på naboterrenget. Der gikk ganglosen over til mer og mer stålos. To jegere fra nabolaget prøvder å stille innpå der, noe som gjorde at den flytta seg langs kanten på snaufjellet små stykker før det stod igjen. De sleit med tett bjørekkratt og vanskelig vind så gang på gang flytta losen seg unna de før det igjen ble stående. Vårt terreng var nå på andre siden av fjellet og dyrene måtte krysse snaufjellet for å komme over på rett side igjen. Eivind satte seg på grensa oppe på fjellet og venta på at de evt. skulle krysse over. Flere ganger var losen oppe på snaufjellet, men på feil side hele tiden. Se videoklipp av Bill i arbeid her.

Desto lengre de gikk desto nærmere grensa kom de og på slutten stod losen bare 30 meter på feil side av grensa og helt oppe i fjellet. Eivind satt klar i tilfelle de ville krysse over og med litt hjelp fra jegeren på nabolaget som satt bare 20 meter unna losen på dette tidspunktet så seig de over streken og kalven ble liggende. Bill var svært fornøyd med å komme i gang med elgjakta 2013 etter 3,5 time los.

Dagen etter fikk Bill sjansen igjen, men da hadde han uttak over en kilometer på utsida av terrenget. Det blei som dagen før litt stålos og litt ganglos på naboterrenget hele dagen. Det ble støkt to ganger av jegere der og utpå ettermiddagen stod han igjen på grensa vår. Eivind var innpå losen flere ganger og de andre postjegeren satt klar for å ta i mot losen hvis den flytta seg innover. Men etter en stund var det klart at det var ei stor flott ku alene i losen og vi skulle ikke ha det. Etter rundt 10 timer i los så tenkte Eivind at det kunne være greit å prøve å få koblet Bill, men det var ikke Bill enig i. Etter gjentatte forsøk både med og uten støkking, reiste de tilbake på naboterrenget. Da lot vi Bill bli værende og reiste hjem i påbvente av at han skulle gi seg. Rundt klokka 9 på kvelden kunne vi se på peileren at han var på vei tilbake. Vi kjørte opp der jeg hadde hatt bilen min parkert og da satt Bill å venta på oss, riktig nok litt sliten etter 13 timer los.

De tre neste dagene hadde vi ikke med Bill, men Anders skøyt først en kalv i ganglos som kom med en hund fra nabolaget og to dager seinere skøyt han en pigger i los for samme hund. Erik fikk seg også ei hjortehind som kom for å ta gjørmebad 40 meter unna posten hans. Terrierene har vært med, men har ikke fått noe å jobbe med. Hverken løse eller som ettersøkshunder.

For årets reinsjakt fikk vi besøk fra Sverige, Jon kom for å oppleve reinsjakt for første gang. Vi jaktet tre dager på Hardangervidda før Jon måtte ta turen hjemover igjen. Vi hadde alle typer vær på turen og fikk oppleve reinsjakt som reinsjakt skal være. Med tåke, snø, strålende sol, mange reinsflokker og lang bæring så tror vi svensken reiste hjem fornøyd. Les mer om jakten på Jons blogg og hjemmside http://kenneludda.se/?page_id=24.

I dag har Eivind vært ute å gått fersksporprøve. Tøffy var i slag som vanlig å spora et gammelt spor strøkent! Dommeren var imponert over arbeidet hun viste. Så da venter vi bare på beviset fra NKK på at hun er offentlig godkjent ettersøkshund.
Sånn ellers så har Tøffy og Hill vært med Trude på Handlerkurs i regi av NKKU med Crististine Sonberg som instruktør. Der ble noen verdensproblemer løst og endelig klarer Tøffy å bli enig i å løpe rett frem og ikke som en krabbe med apestreker.

Så da krysser vi fingrene for NKK utstillingen i Rogaland! Lotte begynner å bli sprekkeferdig også, hun har snart termin og vi gleder oss veldig til å endelig få se disse valpene. Veldig spent på hvor mange det er inni der. Fått flere tips om at er det veldig mange så kan det være at de kommer tidligere. Hunden ligner jo mer på en flodhest snart så vi håper på mange valper og er klare for valping når som helst.

Har vel aldri vært den store bukkejegeren og går ganske ofte lei all planlegging, forberedelser og dag etter dag før en endelig får den bukken som er der. Vel….sånn har det vært å jakte på forholdsvis rådyrfattige terreng rundt om i dalstrøka innafor. Løsningen for det her finnes på utvalgte øyer og halvøyer fra Trøndelag og nordover. Masse rådyr, lite skog og et fantastisk landskap. Der kan til og med jeg like bukkejakt.

Alt utstyret ligger klart på bordet kl. 03.30 første morgenen.

Alt utstyret ligger klart på bordet kl. 03.30 første morgenen.

Ingen kan si noe annet enn at jaktområdene er flotte.

Ingen kan si noe annet enn at jaktområdene er flotte.

Jakta der oppe startet ikke før mandag 12. aug, for å la gåsejegerne få sitt først. Så kvelden 11. var jeg på plass. En liten rekognoseringstur i jaktområde gjorde ikke trua på suksess mindre. Var vel ute en liten time og så ca 15 rådyr og fire forskjellige bukker, alt fra småtasser til gullmedalje med god margin. Så morgenen etter var jeg klar. Hadde planlagt en liten smygrunde med noen lokkesteder i et område som jeg har vært før.

Nesten med en gang så jeg en liten firetagger, men den kom på meg litt vanskelig og fikk ikke skuddsjans på den før den forsvant igjen. Men tenkte jeg det gjør ingenting for det er sikkert enda en litt lengre bort. Vel, kort fortalt, etter fire timer med lokking, smyging og speiding hadde jeg ikke sett et eneste rådyr mer. En begynner jo fort å lure på hva gjorde jeg feil siden jeg ikke så noe mer. Jeg gikk i riktig vind hele veien, og ikke kunne jeg ha bråka så mye heller for smøyg inn på 15 meter på elgku med tvillingkalver og flere gåseflokker på under 50 meter. Så da må en bare konkludere med at det var ikke så mange rådyr hjemme akkurat denne morgenen.

Kvelden samme dag var det nytt forsøk. Ville prøve meg litt nærmere der jeg så den store bukken dagen før jakta. Så en liten raring med krokete horn også i samme område så der skulle det være flere muligheter. Etter å ha sett an vinden bestemte jeg meg for å smyge opp på en liten høyde å lokke litt for så å smyge litt lengre inn til noen lysninger og jorder å lokke litt mer der. Lokkingen p første høyden gav ingen resultat. Så jeg begynte å smyge innover. I det jeg krysset en liten dal med ganske tett vegetasjon tok jeg opp kikkerten for å sjekke en liten lysning rett foran meg. Akkurat i det jeg fikk opp kikkerten ser jeg den røde sida på en bukk som siger gjennom lysningen 40 meter unna.

Den er på vei mot en liten åker og jeg måtte raskt, men lydløst flytte meg for å få åpning ut til åkerkanten. Etter 20 meter hadde jeg glenne ut gjennom krattet helt til åkerkanten. Bukken hadde blitt bort i noe kratt på veien og jeg visste jo ikke om den fortsatt var på vei, hadde stoppet eller hadde hørt meg. Siden jeg stod så nærme der jeg hadde sett den så turte jeg ikke lokke heller. Skulle den stå bare 20 meter unna så er det fort å skremme den også. Tiden går jo så ekstremt seint i sånne situasjoner og tvilen kommer så altfor fort. Har den stikki? Eller er den der? Skal jeg flytte meg bare litt bort der? Kanskje jeg ser bedre der framme? Kom den seg over glenna før jeg kom i posisjon? Alle disse spørsmålene dukker jo opp. Minuttene kjennes ut som timer, jeg venter og venter. Bestemmer meg mange ganger for å gå, men tvinger meg til å stå stille litt til.

Erfaringsmessig er det best å vente litt ekstra, så lenge du ikke vet du har støkt den. Men etter noe som virket som 10 minutter tente jeg at nå må jeg bare flytte meg, i samme sekund kommer bukken ut på åkeren. Den var på god vei tvers over uten å stoppe, men et lite pip med fløyta så bråstoppa den. Børsa lå allerede klar i skytestokken og skuddet på 80 meter kjentes lett. Bukken klapper rett i hop i smellet og rører seg ikke en meter. Når jeg kommer fram ser jeg at det er den lille raringen jeg så kvelden før. Gevirene går litt opp før de brekker 90 grader framover i ca 5-6 cm og så rett opp igjen. Mest sannsynlig en to og et halvt åring vil jeg si ut fra grøvelsen på rosenkransene. Men et typisk eksempel på hvor stor variasjon det kan være i gevirer blant rådyrbukker.

Vega rar bukk

På vei ned til veien med raringen.

På vei ned til veien med raringen.

Klokka var jo fortsatt bare kvart over 8 på kvelden så jeg syns ikke jeg kunne reise hjem enda. Det kunne jo være flere bukker ute. Etter å ha gjort opp den lille raringen smøyg jeg forsiktig vider i den retningen jeg hadde tenkt meg. Bare 100 meter innover og jeg får øye på ei geit med ett kje som står og beiter. Jeg tenker at der det er geit er det bukk så jeg smyger meg i perfekt posisjon på ca 90 meter og venter en stund. De står bare rolig å beiter. Etter en stund uten at det skjer noen ting prøver jeg forsiktig med noen kontaktlyder på fløyta. Geita ser bare opp og fortsetter med beitingen. Ingen bukker viser seg og jeg konkluderer med at de er vel alene. Etter hvert begynner de å flytte på seg og trekker seg vekk. Jeg flytter meg forsiktig oppover i samme retning og smyger meg litt på siden av de slik at jeg får innsyn inn en dal mellom to skogsholt. I dalen ligger det to små jorder med fristende grønt gras og jeg har trua på at her kan det være noe.

Forsiktig kikker jeg rundt enden på det ene skogholtet og får utsikt over jordene. Der står det rådyr, forsiktig opp med håndkikkerten og ser at det er ei ny geit, denne med tvillingkje. På nytt tenker jeg at der det er geit er det bukk og blir stående der for å holde øye med dem. Jeg gjorde klar skytekjeppen så den stod foran meg og la børsa forsiktig oppi, men ingen bukk var å se. De tre dyrene flytta seg forsiktig rundt på de to jordene og så ikke ut til å være opptatt av andre rådyr noe sted. Jeg begynte å miste trua på at det var noen flere der og var på nippet til å smyge lengre inn i dalen. Plutselig står det en bukk i det høye graset på utsiden av det ene jordet. Den må ha kommet ut av skogholtet på motsatt side uten at jeg har sett det. Den står rett bak geita og er tydelig oppmerksom på den. Jeg kan bare se fronten og litt av hodet, men ser at det er bra med gevir på hodet på den. Pulsen raser i været, kan det være den store jeg så her om kvelden? Bukken flytter seg rolig og forsiktig. Den tar alt med ro og vil være helt sikker på at han har kontroll over situasjonen. Han forsvinner i det høye graset på vei ned i grøfta ved jordet.

Igjen går sekundene unna i sakte film og ventetiden føles uutholdelig. Det varer og varer og bukken fortsetter å være borte. Det høye gresset kan skjule den langt i alle retninger og jeg begynner å lure på om den har gått vekk. Veldig rart i og med at geita fortsatt står og beiter på jordet. Plutselig igjen står den der, like plutselig som da den kom ut av skogen. Den står i jordekanten, men fortsatt er mesteparten av bukken skjult. Jeg ser at det er en fin bukk, men det er ikke den store fra her om kvelden. Uansett en voksen bukk som tydelig er veldig forsiktig og ikke vil eksponere seg unødig. Den tar et par skritt fram og jeg får se hele fronten på den, men fortsatt rett forfra. Der blir den stående å speide utover jordet. Jeg legger trådkorset midt i fronten på bukken, men syns holdet er i lengste laget. Spesielt med tanke på at det er rett forfra også. Den er jo på vei ut på jordet til geita så jeg tenker at det er jo bare å vente litt. Men selvfølgelig svinger den forsiktig av og går langsmed jordet i grøfta på bortsida. Mer eller mindre helt dekt av kratt og gras hele veien, jeg får bare et og annet glimt av den i det den er på vei vekk fra meg og geita. Burde jeg ha skutt i stad når jeg hadde sjansen, nå er den på vei til å forsvinne!

Kanskje den ikke kommer igjen, selv om jeg syns det er rart at den bare skulle gå fra geita. 5 minutter går og jeg får se at det var riktig å vente. Bukken har kommet inn på jordet nederst i ene hjørnet og kommer nå beitende oppover mot geita. Fortsatt er den dekt av en del kratt, men fortsetter den slik kommer den helt åpent fram litt lengre opp. I sitt fortsatt rolig og kontrollerte tempo oppover jordet og kom endelig fram helt åpent. Nå hadde jeg perfekt breiside på 130 meter og bukken trengte bare å stoppe. 30 meter lengre fram stoppet den endelig, trådkorset fant bogen og la seg still midt på skulderen. Poffet fra lyddemperen og klasket fra innslaget av kula var ikke til å ta feil av, bukken flytta seg ikke 10cm en gang. På vei fram gikk tankene, hvor stor er den egentlig. Tankene om medaljebukk var helt klart til stedet. Når jeg kom fram kunne jeg raskt konstatere at medalje var det ikke i det hele tatt, men en grov og vid firetagger lå der. Tydelig en gammel bukk som var grå i ansiktet og godt slittetenner. En gammel kriger som nok hadde sett sine beste år.

Vega bukk

Fint på bukkejakt.

Fint på bukkejakt.

Lokka inn to små bukker noen dager seinere også så bukkejakta 2013 ble ikke så verst. Nå er det reinsjakt for alle pengene.

Vega alle bukker

 

Nå skjer det så mye om dagen at vi nesten ikke rekker å skrive!
Tøffy har vert med Anders på tur sammen med Astrix og Fox. De har hatt en kjempetur! Astrix ble prøvevinner i Finland med a50 og Tøffy rett bak med a49. Så de fikk begge finsk hi championat. Så da har Tøffy på kort tid fått både norsk og finsk championat. Astrix har etter denne turen en lang meritt liste og har blitt nordisk hi champion. Vi gleder oss til Cilka får løpetid og kan pares med han. Dette kullet har vi meget stor tro på både jakt og eksteriør messig!

Anders med Astrix og Tøffy. To ferske finske championer.

Anders med Astrix og Tøffy. To ferske finske championer.

Lotte har i sommer vert en tur på Koppang hos Ari som eies av John Smedbakken og ble i dag konstatert drektig. Så da venter vi breton valper i september.